Kriser og intro til makroøkonomi
Makroøkonomi og kriser
Makroøkonomi er et fag som er bygget på økonomisk krise.
Før 1930 tallet, var det faktisk ikke et eget makroøkonomisk felt. Det var ikke sett som nødvendig å ha separate verktøy til å analysere økonomien på aggregert nivå - det vil si for et helt land og mellom land. Den store depresjonen på 1930 tallet endret det.
Klassisk samfunnsøkonomi kunne ikke forklare år etter år med depresjon, der store deler av befolkning gikk uten arbeid og bedrifter var ikke villig til å investere.
Den økonomiske politikken som de fleste samfunnsøkonomer på det tidspunktet anbefalte gjorde krisen værre:
- I dårlige tider ville de stramme inn offentlige budsjetter
- De anbefalte også å øke renten i dårlige tider for å beholde verdien av et lands valuta.
Den store depresjonen viste at det var et stort hull i samfunnsøkonomers forståelse for økonomien på aggregert nivå - på makronivå. Og det var i 1930-årene at ideene til en litt eksentrisk britisk økonom med navnet John Maynard Keynes ble prominent.
Keynes var en akademiker, med en doktorgrad i matematikk (sansynlighetsteori) og en professor-stilling ved Cambridge University. Men han var også en praktiker som tjente en stor formue i aksjemarkedet og hadde flere viktige roller i den britiske regjeringen i løpet av sin livstid.
Han så at det som var årsaken til depresjonen var ikke nødvendigvis på tilbudssiden, men heller på forbruk- og etterspørselssiden. Mennesker og bedrifter var redde og ville ikke kjøpe og investere i nedgangstider.
Regjeringen kunne hjelpe, ikke ved å kutte i offentlig budsjett, men heller ved å bruke penger for å sette i gang konsum. Og man burde ikke sette opp renten, men heller sette ned renten så at det er billigere for bedrifter å låne penger og investere.
Vi kommer til å komme tilbake til Keynes og hans ideer senere i semesteret. Det jeg vil bruke tid på nå er å se litt på en økonomisk krise som har påvirket makroøkonomi i nyere tider: finanskrisen 2007-2008.
Fra finanskrise til økonomisk krise
I første halvdelen av 2000-tallet økte boligpriser i USA (og andre land) med høy fart.
Men boligprisøkningen var ikke bygget på et bærekraftig grunnlag: Lave renter, dårlig risikostyring ved banker og andre finansinstitusjoner, og mangel på effektiv regulering fra myndighetene.
Når boligprisene begynte å falle førte det først til en finanskrise og deretter til en langvarig økonomisk krise.
Hvordan en fall i boligpriser og en finanskrise utviklet seg til en stor økonomisk krise:
Husholdinger:
- Folk følte seg fattigere med lavere boligpriser: Påvirket konsum
- Mobilitet ble værre når folk ikke klarte å selge bolig
- Mange som ikke kunne betale sit boliglån
- Frykt og pessimisme om framtiden
Banker
- Tapte kapital/reserver og måtte trekke tilbake sin utlåns-virksomhet
- Reduserte lånetilbud til hele økonomien
- Bankene hadde høy giring (aktiva/kapital) og det var stor usikkerhet knyttet til soliditeten av andre banker.
- Markedet for lån mellom bankene frøs opp
Næringslivet
- Dyrere/umulig å låne penger og dermed dyrere/vanskeligere å investere, ansette, ekspandere.
- Ble pessimistisk om økonomien og framtiden
Europa og resten av verden
- Mindre import fra USA
- Global finanssystem
Hva kan myndighetene gjøre?
Finanspolitikk
- Økt offentlig forbruk
- Skattelette
- USA: American Recovery and Reinvestment act
- Europa: Flere kriserammede land måtte kutte i budsjettet: PIIGS-Portugal, Irland, Italia, Hellas (Greece) og Spania
- Norge kunne øke budsjettunderskuddet - bruke mer penger fra oljefondet.
Pengepolitikk og sentralbankens rolle
- "Lender of last resort": De kan låne penger til finansinstitusjoner og banker når ingen andre vil det.
- Sette ned renten/øke pengetilbudet
- Sentralbanken måtte også prøve nye tiltak: "Quantitative easing."