Paretooptimalitet
Hvem skal tjene på oljen? Oljefondet, handlingsregelen og fordelingspolitikk.
Bildekilde: Aker BP
I etterkant av at oljeselskapet British Petroleum fant store mengder med olje under den norske delen av nordsjøen, hadde norske myndigheter et problem. Oljen som kom ut av havet ville vise seg til å føre til et stort økonomisk overskudd.
Siden olje er en naturressurs som i utgangspunktet tilhører fellesskapet, var det sett som naturlig at overskuddet fra å utvinne og selge den oljen skulle i stor grad gå til det norske folket og ikke bare til oljeselskapene som utvinner oljen. Norge jobbet derfor å sette opp et rammeverk som skulle prøve å både gi en retterferdig og god insentiv for oljeselskapene til å investere og bygge ut norske oljefelt. Samtidig som avkastningen fra oljen skulle komme til gode for det norske folket.
Dette inkluderte en naturressursskatt på 50% av overskuddet. Sammen med en vanlig selskapsskatt så er overskuddet på overskuddet for olje- og gassutvinning på godt over 70%. Samtidig har norge innført gunstig skatteregler som tillater oljeselskapene til å avskrive sine investeringskostnader så at selskapene har en god insentiv til å investere til tross høye skatter.
I tillegg til skattepolitikken, så etablerte norge også en statlig oljeselskap - statoil (nå Equinor) som skulle bli deleir i alle felt på norsk sokkel. Utbytte fra equinor skulle gå til den norske statskassen.
Dette viser seg til å vært en vellykket ramme for norsk oljevirksomhet. Det gav selskapene trygge rammer og gode muligheter til å tjene en akseptabel avkastning på sine investering. Samtidig som en stor del av gevinsten fra utvinningen gikk til det norske folke via ekstra midlier i budsjettet.
Systemet som ble innført som satte rammene for en langsiktigt petroleumsindustri i Norge kan bli sett som det vi kaller for pareto fordeling - alle ble ihvertfall like fornøyd, og antakeligvis mer fornøyd enn før. Staten fikk en større budsjett for å bruke på skole, barnehage, vei og andre infrastrukturprosjekter. Selskapene fikk muligheten til å drive en lønnsom virksomhet på norsk sokkel.
I tidilig 1990 tallet satt opp regjeringen Norges pensjonsfondet i utlandet - det som vi vanligvis bare kaller oljefondet. Ideen var at man skulle parkere alle de direkte avkastningene fra petroleumsindustrien som gikk til staten, og investere de i utenlandske aksjer og obligasjoner.
Samtidig så etablerte man "handlingsregelen" - dette var ideen at man skulle bare bruke i gjennomsnitt 4% av avkastningen i statsbudsjett. Hvorfor 4%? Fordi man regnet med at det var den realavkastningen til fondet - så hvis man bare brukte 4% per år, så ville verdien av fondet holde seg stabilt i all evighet selv etter man hadde sluttet å sette inn innskudd. (Se forelesning 5 der vi også diskuterte samme ide i tilknytting FIRE-bevegelsen.)
Det er mange grunner for å tro at etablering av oljefondet og handlingsregelen er en fornuftig og rettferdig økonomisk politikk. Men det er ikke en eksempel av en paretoforbedring.
For at framtidige generasjoner kan også få dra nytte av oljeutvinningen er vel et verdig mål, men det betyr nødvendigvis at da blir det mindre dagens generasjon kan bruke på seg selv. For å ha mer for senere generasjoner, så må vi ta vekk noe fra dagens generasjon. Derfor kan vi ikke si at oljefondet er en paretoforbedring.
Det kan henne da at når vi først har satt gode rammer for oljeutvinning i norge, så har vi landet på det som vi kaller en paretooptimal plass. Dette betyr at vi er et sted der det ikke lenger finnes muligheter for at noen får det bedre uten at noen får det verre.
Men husk, selv om en politikk ikke er en paretoforbedring, så betyr det ikke at det er dårlig politikk. Akkurat som at etablering av oljefondet ikke er en paretoforbedring, men likevel sett som fornuftig og rettferdig politikk.
Fordelinger og paretooptimalitet
Fordeling av velferdsmidler
Her har vi en enkel eksempel på en fordelingsproblem. La oss si at BI har en pott av 300.000kr i velferdsmidler som skal fordeles mellom ansatte og studenter.
Vi begynner med å tegne inn en budsjettlinje der hver hjørne representerer ekstrem-verdiene av at 300.000 går bare til studenter eller ansatte, mens linjen representerer alle andre mulige fordelinger der alle midlene blir brukt opp.
Vi starter på en punkt under budsjettlinjen. 100k går til studenter og 80k til ansatte. Hvilke punkter på figuren indikerer paretoforbedringer.
Svaret er at den lysblå trekanten representerer alle stedene der vi kunne gått der vi forbedrer situasjonen til enten studentene eller de ansatte, uten at det kreves at den andre parten må tape noe. Vi sier at alle de punktene i lyseblå paretodominerer det opprinnelige punktet. Det vil si at alle har det minst like bra sammenlignet som før. Når vi flytter til et nytt punkt så kalle vi det for en paretoforbedring.
Trykk på Øk ansattemidler eller Øk studentmidler nok ganger så at man lander på budsjettlinjen. Hva skjer nå når man igjen trykker på enten øk ansattmidler eller øk studentmidler?
Nå er det sånt at man må ta fra den ene gruppen for å øke midlene til den andre. Alle punktene på budsjettlinjen er paretooptimal. Det finnes ingen punkter der en gruppe kan forbedre sin situasjon uten at det går over noen andre.
Husk, vi har ikke sagt noe om rettferdighet eller ettikk. Det er vanskelig å argumentere at det er en rettferdig eller etisk fordeling at alle 300.000kr går til de ansatte mens 0 går til studentene. Men fordelingen er likevel paretooptimal.
Paretooptimalitet er et viktig begrep i samfunnsøkonomi, for vi ser ofte at en god markedstransaksjon - at du kjøper noe på en butikk -- er en paretoforbedring. Du får en konsumentoverskudd og har derfor forbedret din situasjon, mens butikken får en produsentoverskudd, og er også fornøyd med handelen: Win-win!
Men det er ikke alltid at en markedstransaksjon er en paretoforbedring. Problemer oppstår når en transaksjon har en taper: For eksempel noen som har kjøpt et produkt med dårlig kvalitet som de ikke var klar over. Dette kan skje på grunn av det økonomer kaller "informasjonsassymetri": et fancy uttrykk for når du som kjøper har mindre informasjon om varen enn de som selger den.
En annen eksempel på en markedstransaksjon som ikke blir en paretoforbedring er når det finnes en tredje-part i handelen som taper noe. Dette er måten mikroøkonomer ser på forurensing. Hvis et selskap lager en produkt som de selger, men i den prosessen så dumper de mye farlig avfall i en bekk, så er det en taper i markedstransaksjonen: de andre som bor nær bekken. Mikroøkonomer sier at det er en "eksternalitet" når en tredjepart taper noe i en markedstransaksjon.